Tre måneder etter at Gjøvik omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere ble offisielt åpnet, frykter de tillitsvalgte at det legges ned. Regjeringen legger i sitt statsbudsjett opp til en halvering av antall plasser. Det er selvsagt svært dramatisk. Øverby i Gjøvik har i dag 30 faste plasser. Nedgangen av asylsøkere har ført til at andre sentre er lagt ned. Staten investerer stort i bygg og personell, og raserer tilbudet så fort behovet minker. Det må være mulig å handle litt mer langsiktig.

Tross langhelg fikk årets 1. mai-feiring god oppslutning og var en tydelig markering mot effekten av den internasjonale finanskrisen og den sterkt økende arbeidsledigheten. Ledigheten ble selvsagt hovedtema i hele landet.

Så også i Oppland. Med produksjonsstans på Norema i Jevnaker og permitteringer på Hapro på Jaren dagen før dagen ble det en spesiell atmosfære rundt feiringen på Hadeland. Også på Dokka sliter Kistefos Møbelkomponenter med sviktende ordretilgang og påfølgende permitteringer. Situasjonen er som kjent bekymringsfull for flere bedrifter på Raufoss. Et lys i mørket er at Hadeland Glassverk i Jevnaker har fått et lån fra Innovasjon Norge på ti millioner kroner. Dermed er det godt håp om å kunne beholde arbeidsplassene der.

Et nytt varsel om alvoret kom med ledighetstallene ved utgangen av april. Nå er 80.000 personer uten arbeid, og Oppland er blant de fylkene med størst økning – 138 prosent det siste året. Hvor ille det kan bli, er det ingen som lenger tør si med sikkerhet.

1. mai-feiringen var en ny og sterk manifestasjon av at landet kun har ett troverdig og styringsdyktig regjeringsalternativ. Rød-grønne talere, som statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen i Oslo og Sp-leder Liv Signe Navarsete i Bergen – etterlot liten tvil om at de er best til å lede landet gjennom de krevende tidene. Kampen mot arbeidsledigheten har førsteprioritet. Kanskje kan statssekretær Rigmor Aasruds ord på Hadeland om at vi nå mer enn tidligere trenger fellesskapet, være retningsgivende.

I denne saken har regjeringen vist stor handlekraft. Statsministeren varslet stø kurs og at forsikret at regjeringen fortløpende vurderer behovet for nye tiltak. Svært få mener at situasjonen på arbeidsmarkedet kunne vært håndtert bedre med en annen regjering. Stortingsrepresentant Tore Hagebakken sa i Gjøvik i går at de rød-grønne kan gå inn i valgkampen med stor selvtillit. Men dette kan fort endre seg. En stadig økende ledighet kan snu stemningen mot de rød-grønne. Hvordan arbeidsledigheten håndteres fram mot valget, kan være avgjørende for regjeringens framtid.

Juryordningen ved Norske domstoler, som ble innført i Norge i 1887, har de seneste årene vært til debatt med jevne mellomrom.
Ordningen med jury, innebærer at retten utpeker 10 legfolk, oppnevnt og forankret demokratisk gjennom folkevalgte organer, som avgjør skyldspørsmålet med et ja eller nei.
Ordningen med jury innbærer at partene ved oppstart av rettsforhandlingene gis anledning til å ”skyte ut” enkelte av de innkalte lekfolkene, som av hensyn til habilitet og lignende ikke er ønsket i juryen. Når dommen skal skrives, velges det ut 4 lekfolk som sammen med 3 dommere setter premissene for dommen som skrives ut.

Noen ønsker ordningen med jury erstattet av meddomsrett, bestående av dommere og lekfolk. Her er tanken at 3 fagdommere og 4 lekfolk skal – enten dømme eller frikjenne, for deretter i skrive dommen sammen.
Det som saken om jury eller meddomsrett handler om, er min og din rettssikkerhet i det Norske rettsystemet, og hvordan vi vil at dette skal ivaretas for fremtiden. Derfor er denne debatten meget viktig!
Etter Per Liland-saken, Sveinung Rødseth-saken, Arnold Juklerød-saken, de 30 -40 talls personene som etter dom og endt soning for uriktige incest-beskyldninger nå er blitt frikjente, Fritz Moen-saken m.fl, m.fl, er det sundt og bra at vi får en demokratisk debatt rundt vår rettsforvaltning.

Et av hovedproblemene ved norsk rett, er bruk av sakkyndige. De sakkyndiges vurderinger, blir ofte brukt som alibi for de slutningene som fattes i retten. Det er verdt å merke seg at det juridisk ikke mulig å stille sakkyndige til ansvar for de slutningene og de metodene som de har anvendt i sitt arbeide. Og det som verre er, de sakkyndige er ikke underlagt noe etisk regelverk, moralske krav, krav til metodebruk for sine funn, eller krav til dokumentasjon for sine funn. Heller ikke er de underlagt krav til nøytralitet i forhold til kjønn, religion, politisk holdning eller seksuell legning. Derfor mener jeg at det er de sakkyndige som representerer en virkelig stor trussel for rettssikkerheten i Norge!!!

Bruk av sakkyndige i domstolsapparatet, handler etter mitt syn ikke om noe annet enn en privatisering av etterforskning og bevisførselen i Norske domstoler – dvs i et organ som opererer utenfor det offentlig demokratiske rettssystemet. All etterforskning og bevisførsel mener jeg må være et demokratisk offentlig anliggende – etter prinsippene i Lov om statens tjenestemenn (Tjenestemannsloven).

Det beste eksemplet på hvor galt det kan gå, og som de fleste har et bilde av i dag, er det Jan Fougner i Fougner-utvalget benyttet mot Gerd Liv Valla. Vi husker at Fougner-utvalget blant annet benyttet anonyme vitner og kilder for å få påstander som det ble helt umulig for Gerd Liv Valla å gå i rette med, eller forsvare seg mot. Så sykt praktiseres rettssikkerheten i Norge! Jan Fougner sørget i tillegg for å ta med seg en dommer fra lagmannsretten i Fougner-utvalget. Selvsagt gjorde Jan Fougner det for å gi bruk av anonyme vitner/ kilder i rapport juridisk legitimitet og troverdighet, og dommeren fra lagmannsretten lot seg villig bruke. Det er i tillegg bare et utdrag av Fougner-utvalgets rapport som ble gjort offentlig tilgjengelig. Det kan derfor være grunnlag for å påstå at forekommer samrøre og korrupsjonskulturer mellom demokratisk offentlig rett og private sakkyndige/ ”granskningsutvalg”! (Fougner-utvalgets rapport var åpenbart en ”politisk dom” – Jan Fougner var jo helt desperat etter å få oppdraget, og samtidig brukte slike uredelige metoder)

Fougner-rapporten, hvor en dommer fra lagmannsretten var medsakkyndig, viser at
sakkyndige ofte sitter på begge sider av mange saker i både ting og lagmannsretten. De befinner seg i små miljøer, i egne kontorfelleskap de i det ene tillfelle sitter som fagdommer og i det neste som sakkyndig. og kanskje skjer det at kollegaen sitter på den andre siden av skranken. Slik blir det ikke mye rettssikkerhet av.

Et annet problem er økonomien knyttet til en rettssak. Det er oppstått en klassejus som er helt horribel i det norske rettssystemet. Folk med vanlige inntekter svelger heller urett og overtramp enn å risikere å sitte igjen som økonomisk ruin på livstid etter en rettssak hvor en kan risikere å tape. Og det er et risikabelt prosjekt i reise sak i et rettssystem hvor rettssikkerheten ikke er bedre enn det eksempelvis i Fritz Moen fikk oppleve i sin sak med tillegg av dagens eksisterende klassejus (frimureri).

Advokatsalærene er også en side for seg. Om man ikke får en fastpris med advokaten, så er enkelte advokater grådige nok til skrive regninger for hele ”25 timer i døgnet”, slik det ble gjort i tilknytning til Nokas-ranet. (Jeg kaller det et offentlig ran – døgnet har ikke mer enn 24 timer).

Den norske juryordningen er satt under press etter at Menneskerettighetsdomstolen (EMD) kom frem til en slutning, hvor det sies at det kan være brudd på menneskerettighetene å kjenne en person skyldig uten å si hvorfor. Det at juryen ikke trenger å grunngi en dom, er selvsagt helt forkastelig, men det går det an å gjøre noe med.

I følge Aftenposten 08.04, skal Høyesterett i løpet av mai måned avgjøre om EMD-domstolens slutning vil få konsekvenser for Norsk rett. Kommer Høyesterett til en slutning på linje med EMD-slutningen, får selvsagt motstanderne av juryordningen vann på mølla – og vil kreve en snarlig innføring av meddomsrett.

Den eneste farbare vei å gå, er å beholde dagens juryordning – dog slik at juryen må pålegges å begrunne avgjørelsen – det har med min og din rettssikkerhet å gjøre.

Å blande inn demokratisk utpekte lekfolk (tillitsvalgte) og fagdommere (som har jus og domfellelse som fag) gjennom en meddomsrett, blir helt feil. Fagdommere, som over tid gjennom sitt fag kan leve seg inn i en (u)kultur, kan lett havne i en situasjon at de ikke ser egne feil, og/eller kan bli så faglig sterke at de overkjører de demokratisk oppnevnte legfolkene.

Rettsystemet i Norge bygger på det prinsipp at det skal være forankret gjennom demokratisk styring og forvaltning – og det er et viktig prinsipp vi skal holde på! Forslaget fra Venstre og Fremskrittspartiet om tilførsel av juridisk assistanse eller sekretariat ovenfor juryen – vil klart kunne bryte med et slikt prinsipp. Så behold juryordningen som i dag – men pålegg den å begrunne sine avgjørelser på selvstendig grunnlag.

Skal jurymedlemmer for fremtiden begrunne sine standpunkt, så vil nok det kreve en form for ”opplæring” mht formkrav på kjennelsene som skal avsies mm. Men det bør være en overkommelig sak å gjennomføre.

Jørund Hassel

Om samværssabotasje og Barneloven:

I Aftenposten den 08.04.2009 fremgår det at Arbeiderpartiet vil ha tiltak mot samværssabotasje. Denne gangen håper jeg at fedrene ikke blir ført bak lyset nok en gang!
I utgangspunktet høres det sikkert brutalt ut det jeg nå vil si, men jeg skal begrunne påstanden senere i innlegget. Men jeg er meget forundret over at ikke flere menn begår selvmord, eller skyter sine ekspartnere når barn får sabotert sine samværsrettigheter med far. Når jeg, som tidligere leder av Foreningen 2 Foreldre (F2F) har vært vitne til – i 100-vis av saker – hvordan en forelder kan bruke barna og forhold knyttet til dem til å terrorisere den andre foreldren, så er det underlig at ikke flere mister forstanden og begår uønskede handlinger.

La oss se på noe av hva menn må gjennomgå i det som skal kalles et slas rettssystem i Norge;
Falske incest-beskyldninger var lenge brukt for å få fedre ut av barns liv. Nå er trolig et 40 talls av de som ble dømt og har sonet sine incestdommer blitt frikjent i ettertid. Men har det fått konsekvenser for de kvinnene som har anmeldt falskt?
Uriktige påstander om at fedre er voldelige er annet vel brukt middel, eller at mødre har drevet selvbeskadigelse, eller fått andre til utøve vold mot seg, for deretter å legge skylden over på faren er en annen måte som er benyttet.
Kvinner kan – med Høyesteretts velsignelse – misbruke en mann seksuelt for å bli gravid og få barnebidrag, og samtidige få rett til sabotere all samværsrett for far.
Kvinner kan drive seksuell utpressing eller utpressing av penger for at fedrene skal få samvær med barna. Etter seksuell utpressing, har det vært tilfelle av at mor har gått til politiet med anmeldelse av barnets far for voldtekt.
Selv om mor saboterer samværet, så får mor alle økonomiske stønader både offentlige og bidrag fra fedrene.
Ilegges saboterende mødre bot for samværssabotasje, så går de til det offentlige og får betalt boten.
Ved rettsoppgjør får mødre enten fri sakførsel i rettsapparatet, mens far må betale alle kostnader selv og at far i tillegg må betale mors saksomkostninger.
Dette kommer da i tillegg til sabotasjen av samværet, tap av kontakt med barna – savn som river foreldre som utsettes for samværssabotasje i filler innvendig.
I tillegg kommer alle løgner, uriktige påstander, forvrengninger som oppstår i tilknytning til saksforberedelsene mv, mv. mv….
Min påstand er at det intet sted i Norge det lyves så mye som i rettssalene.

Den Norske stat har også stått bak barnekidnappinger. For oss som husker Larry Risk-saken, så vet vi at den Norske stat sendte representanter til USA for å kidnappe to barn med amerikansk statsborgerskap. Barna – som var under skolepliktig alder – ble kidnappet, for deretter å bli utstyrt med sjømannspass, for så i kunne bli kidnappet ut av USA. Når barna kom til Norge, fikk mor barna og flyttet på hemmelig adresse. Er dette likebehandling av kjønnene?

Statsråd Anniken Huitfeldt uttrykker i Aftenposten, sitat; ”Å gå inn og tvangshente barnet med politiet til stede vil gå ut over barnet – selv om opprettholdelse av en samværsavtale er målet”.
Da er mitt spørsmål; Hvorfor er det aldri noe problem å bruke politiet (staten) å tvangshente barn når det er fedre som saboterer?

Er det ikke skadelig for barnet når politiet bevæpner seg og skyter mot fedre som vil ha kontakt med barna sine – slik vi har hatt tilfelle av? Blir det ikke da litt inkonsekvent når det påstås at dersom man tvangshenter barn hos mor, så ”vil det gå ut over barnet”.

Når statsråd Anniken Huitfeldt ser på tiltak mot samværssabotasje, så nevner hun følgende;
- ”Vi ser på om megling kan brukes i større grad”.
En hver far som har møtt til megling, og hvor foreldrene ikke er enige om å dele omsorgen likt (delt omsorg), så opplever fedrene å få enda en motpart i barnefordelingen, dvs megleren. Ingen som har forsøkt dette som jeg kjenner hevder noe annet. Hva er hensikten med megling da når det oppleves at man bare får en motpart til?

- ”Vi ser på muligheten for ny megling dersom det er uoverensstemmelser om gjennomføring av samværsavtaler”.
Uten reelle sanksjonsmidler, så har ikke dette forslaget noen annen hensikt enn nok en psykisk påkjenning for far er min påstand, og nok en psykisk seier for mor (mer krefter til neste kamp). Hvorfor omkamp på noe som ikke virker? Fedre opplever bare å måtte kjempe mot to motparter nok en gang!!!

- ”Vi diskuterer også størrelsen på tvangsboten – om den er stor nok”.
Tvangsbøter har jeg ikke erfaring med at blir drevet inn fra mødre. Min erfaring er at enten så blir tvangsbøter ettergitt under dekke av at vil gå ut over barnet om man strammer inn mors økonomi, eller så blir tvangsboten betalt av det offentlige.
Når staten mener barnebidrag ikke kan holdes tilbake ovenfor saboterende mødre, da det vil gå ut over barnet, da må vel det samme prinsippet/ resonnementet gjelde for tvangsbøter. Dette synes jeg blir veldig innkonsekvent.
Beklager, men forslaget om se på størrelsen på tvangsbøter opplever jeg som et spill for galleriet!!!

- ”Vi drøfter muligheten for å få saker raskere tilbake til rettsapparatet når samværsavtaler ikke holdes”.
Så lenge mødre i nesten alle saker jeg har vært vitne til får fri rettshjelp eller at far blir idømt alle saksomkostninger, og fedre må betale alle sine omkostninger selv, så er dette for det første diskriminerende, og et dødfødt forslag for folk med vanlige inntekter. I tillegg vil fedre nok en gang oppleve belastningene med møte et – slik jeg opplever det – totalt uredelig rettsvesen, som siler opplysninger, forvrenger fakta osv når kjennelsen skal føres i penn. Dette er mulig fordi de fleste rettsforhandlinger/ dommer ikke inneholder fullstendige stenografiske dokumenter over hva som er sagt fra begge parter.
I tillegg bruker dommere ofte såkalt ”barnefaglige sakkyndige”, som jobber slik Fougner-utvalget gjorde i Gerd Liv Valla-saken. Det vil si bruk av anonyme vitner/ kilder osv, osv, for å kunne fremme en anbefaling for retten, forhold som fedre ikke har muligheten til å gå rette med i ettertid. Det registreres at en lagrettedommer var med i Fougner-utvalget, var det for å gi denne metoden med bruk av anonyme vitner og kilder juridisk legitimitet?

Barnefaglige sakkyndige (private etterforskere) er ikke underlagt lov og rett – eller andre etiske retningslinjer for hvordan de skal jobbe og gi foreldre likeverdig behandling. Bruk av barnefaglige sakkyndige er i realiteten en privatisering av lov- og rettspraksis. En slik rettspraksis, på siden av det demokratiske offentlige rettssystemet gir anledning bruk av anonyme vitner/ kilder osv, og kan dermed plante uriktige fremstillinger for det offentlige rettssystemet. I en sak fra Kongsberg opplevde vi en sak hvor barnefaglige sakkyndige skrev ca 30 timers arbeid i sak. 29 timer og 40 minutter av denne tiden ble brukt på mor og hennes nettverk, mens de barnefaglige sakkyndige ”ikke hadde tid” til å besøke far, så de nøyde seg med 20 minutters telefonsamtale. Likevel konkluderte de med at de ikke kunne anbefale samvær mellom far og barn – og det uten å ha observert far og barn sammen. Hva slags rettssikkerhet er dette? Dette viser hvor kjønnsdiskriminerende denne ordingen er.

I Norge har vi en ordning med at de barnefaglige sakkyndige har fått en egen ”fagforeningsleder” som forsvarer ordningen, kalt Barneombudet. Barneombudet er rekruttert blant den yrkesgruppen som henter sitt levebrød på denne ordningen, dvs psykologstanden.

Vi har også sett tilfeller av at sakkyndige og mødre har innledet et forhold mens sakkyndigarbeidet har pågått. Når slike opplysninger er blitt fremlagt i retten, med påstand om at sakkyndig rapporten må kjennes ugyldig ut fra manglende habilitet, så svarer dommere at ”vi har ikke kompetanse til å imøtegå de sakkyndige”. Når den sakkyndige – under sin muntlige forklaring i samme sak – blir konfrontert med det samme, svarer de sakkyndige med at ”vi har ikke juridisk kompetanse”. Slik blir uredelige sakkyndigrapporter gjort til alibi for domsslutningene.
Beklager, men jeg oppfatter som vårt rettssystem som mer eller mindre korrupt og fedrefiendtlig i barneverns- og barnefordelingssaker.

I tillegg, så er rettsforhandlinger ofte en ekstra belastning for menn, fordi når dommerne kommuniserer med mor, er de alltid blide og høflige (oppfører seg anstendige). Mens når de kommuniserer med fedre, så blir fedrene avbrutt hele tiden fedrene forklarer seg , slik at det blir nesten umulig å legge frem et sammenhengende resonnement. Eller at dommerne snakker med hverandre og/ eller er uoppmerksomme når fedre forklarer seg. Noen ganger brøler de til fedrene (bøllete opptreden), eller at de gjesper og gestikulerer, eller leser sportssiden i avisen mens fedrene forklarer seg for retten. Hvordan skal fedre kunne nå frem, eller få tillit til slike rettsinstanser? Det er trist at kvalifikasjoner av dommere avgjøres bare etter beståtte juridiske eksamener, og ikke i kombinasjon med etikk, moral og menneskelig kunnskap!!!

Jeg registrer at begrepet ”til barnets beste” fortsatt brukes. Da må jeg spørre; hva legger offentlige myndigheter og staten i begrepet ”barnets beste”? Hva slags innhold mener man begrepet har?
Når fedres situasjon er som beskrevet ovenfor, og myndighetene ikke har noe bedre å stille opp med enn de null-virkende tiltakene som foreslås (nevnt ovenfor), så kan jeg ikke tolke ”til barnets beste” annerledes enn at det betyr at samlivsbruddsbarna skal ut av fedrenes liv dersom mor ønsker det.

Hva jeg legger i begrepet ”til barnets beste”. Det kan best beskrives slik; En person som benytter ”til barnets beste” i sitt vokabular, er en person som mener at ”mor har rett til å sabotere barnets samværsrett for far”, som mener at mor fritt kan drive med utpressing av penger og seksuelle tjenester med mer for at far skal få ha kontakt med sine barn, og at mor har rett til å heve seg over norsk lov og rett (selvtekt) og trekke konklusjoner på tvers av det demokratiske norske lov-, rett- og rettighetssystemet. Beklager, men jeg har aldri sett noen annen virkning av uttrykket.

Det jeg opplever er at myndighetene og mødrene gir fedre muligheten til, er å velge mellom om de vil tre ut av sine barns liv frivillig, eller gjennom at mor og myndighetene driver en uthaling så over tid – som etter hvert blir så umenneskelig og kostbar – at fedrene gir opp og trekker seg ut av barns liv for selv å kunne overleve.. Eller at det systematisk skjer gjennom umenneskelige påkjenninger over tid som i ytterste konsekvens ender opp med enten selvmord, eller fedre som skyter sine ekspartnere (ofte med tillegg at de skyter både barna og seg selv), eller at man kidnapper barna.

Beklager Statsråd Anniken Huitfeldt, men de tiltakene som er presentert i Aftenposten 08.04 har man diskutert og prøvd siden 1981. Dersom man har perspektiv om å endre dagens forfeilede system, så må det nok andre virkemidler til.
Når man skal lage ny barnelov, er det helt påkrevd å endre prinsippene i loven for å få til forbedringer!!! Det hjelper lite eller ingenting å bare bytte ord uten å endre innhold.

All vold er like smertefull for den som opplever den. Vi trenger en debatt om dette.

Stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten benytter i et avisinserat filmen ”Menn som hater kvinner” som innfallsvinkel til å beskrive menn som hovedaktør til ”råskap, brutalitet, vold og overgrep” (blant annet i Hamar arbeiderblad den 07.04) mot kvinner og barn. Det er prisverdig av A. M. Bjørnflaten å sette fokus på voldsbruken i familie og i samfunnet, men skal man først gjøre det, bør det gjøres noe mer objektivt. Blant annet er det antydet at 80 % av volden som begås mot barn utøves av kvinner. Har ikke noen statistikk over hvem som begår vold mot barn gjeldende for Norge, men fra andre land. Det er ikke grunn til å tro at norske kvinner et noe vesentlig annerledes kvinner i andre land.
Dessverre er det et faktum at vold begås av folk i alle samfunnslag uavhengig av kjønn, og volden kan være både psykisk og fysisk. Uansett kjønn og hvem som utøver volden, så er all vold like smertefull og vond for den som blir offer for den.
Barn har intet krisesenter eller lignende å henvende seg til når de blir utsatt for vold. Og hvem taler barnas sak? Min opplevelse er at kvinnene får all fokus hva angår vold. Menn og barn som utsettes for vold er ikke gjenstand for særlig oppmerksomhet med mindre det får dødelig utgang. Dagbladet omtalte den 05.04 om ”Christoffer som ble mishandlet til døde, bare 8 år gammel”, og hvordan lille Christoffer ble ”sviktet av alle”.
Det er noe som heter ”foreldreansvar”. Med ansvar følger det plikt, med plikter følger sanksjonsmidler. Foreldreansvar er i utgangspunktet forbeholdt både mor og far. Når foreldre skiller lag, blir begrepet ”foreldreansvar” plutselig veldig betydningsfullt for mor ut fra den hensikt å få biologisk far ut av barnets liv. I noen tilfeller, og i noe større omfang enn tidligere deles foreldreansvaret mellom foreldrene i dag.
I Christoffer-saken er det ennå ikke falt rettskraftig dom siden stefaren, som er mistenkt for å stå bak ugjerningen, har anket sin dom til høyere rettsinstans. Håper at den rette for voldsutøvelsen får sin dom, men det er like viktig at den eller de foreldrene med ”foreldreansvar” får en dom for manglende dømmekraft, medvirkning og medansvar! Den siden av saken er ikke omtalt i media. Om foreldren(e) som hadde foreldreansvar for Christoffer ikke blitt stilt for retten og dømt for grusom omsorgssvikt så er det min påstand at samfunnet svikter totalt? Siden voldsutøvelsen mot Christoffer beviselig har pågått over tid, og siden jeg nekter å tro den eller de med foreldreansvar var både døve og blinde, og således ikke kunnet unngå å få med seg at gutten trengte hjelp, så er de medskyldige! Om det er slik at mor til Christoffer ikke har medvirket til fysisk vold, så har hun til overmål gjort det psykisk ved ikke å bry seg om Christoffers smerter.
Mitt håp er at Stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten neste gang hun omtaler vold som samfunnsproblem tar for seg mer om forbygging, og noe mindre ensidighet på hvem som utsettes for vold og hvem som er voldsutøvere. Som sagt, statistikk blant annet fra USA fra noen år tilbake, tyder på kvinner kan stå bak 80 % av volden som begås mot barn.

Jørund Hassel

Til Christoffer på 8 år som ble mishandlet til døde:

SYMBOL PÅ SVIKTENDE FORELDREANSVAR

Christoffer – du er et symbol på sviktende foreldreansvar
Mishandlet til døde – bare åtte år gammel
Det smerter meg så inderlig vondt å lese om hvor ille vondt du må ha hatt
det – alene mot alle – i et land med kunnskap nok til å vite bedre.
Slik er det i et samfunn hvor ingen bryr seg!

Christoffer – du ba aldri om å få bli født, ei heller om å få dø
Det er de med juridisk foreldreansvar som hadde ansvaret for deg og
ditt vel – hvor alle – også det offentlige – må ha sviktet deg
De med foreldreansvar – som over tid må ha visst om dine lidelser og de
skader du fikk – er medskyldige, de grep jo ikke inn!
Slik tenker ikke påtalemyndighetene i et land hvor ingen bryr seg!

Christoffer – du bodde i et fylke hvor vi vet at klassejusen råder,
der hvor menneskeverd, lov og rett er fraværende for vergeløse og de
som sitter nederst ved bordet
Derfor blir noen rettighetssamfunnets hakkekyllinger – satt i system
Det vet alle – men ingen tar ansvar – ikke der hvor ingen bryr seg!

Christoffer – det er et faktum at;
Der hvor slik urett, korrupsjon og ukulturer råder – på siden av rettigheter, lov og rett, der mister de med penger, makt, posisjon og karrierejag over tid evnen til skille rett fra galt – “de ser ikke skogen for bare trær”
Slik skapes en verden hvor ingen bryr seg!

Christoffer – du skal vite – ditt vonde liv har fått en stor verdi!
Minnet om deg vil alltid stå der, og kanskje vil noen våkne.
Din historie viser hvor galt det kan gå når hele voksensamfunnet svikter
Du er blitt symbolet på at ingen bryr seg!

Christoffer – hvil i fred – du er nå løst fra redsel, frykt og smerte, – døden
Kom og befridde deg
Tenk om alle de som bryr seg, kunne legge ned 8 blomster på din grav.
Kanskje det ville vekke til live at vergeløse og de som sitter nederst ved
bordet også har rett til et liv med rettigheter og plikter
Det er mulig selv i et system hvor ingen ser ut til å bry seg.

Christoffer – du vil alltid bo i mitt hjerte, som et symbol på sviktende foreldreansvar, sviktende voksensamfunn – og de som lot det skje!
Christoffer – jeg gråter over hvor råttent samfunnet kan være
Din mormor og din morfar har vist oss at tross alt er det noen som bryr seg – om deg…..

AD OM HØYREPARTIENES UTFALL I AKER-SAKEN

Fra politikere på høyresiden i norsk politikk – særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet, kommer det ganske sterke utfall mot regjeringens investeringer i Aker-konsernet, hvor staten gikk inn på eiersiden med 4, 8 milliarder kroner. Penger som nå omtales som ”skattebetalernes penger”. Det brukes ord som uheldig sammenblanding mellom statlig og privat næringsvirksomhet fra regjeringens side, og ord som kan tolkes som ”naivitet” hos politikere i utøvelse av næringspolitikk.
Jeg mener det er mer påkrevet at staten går mer inn på eiersiden i norsk næringsliv, for å få bedre demokratisk kontroll over norske eierinteresser, og med sterkere kontrollorgan til å overvåke at skjer i henhold til lover og avtaler.

Det er også merkelig at Høyrepartiene sier nei til offentlig og privat samarbeid innenfor næringsvirksomhet, men de hyller denne samarbeidsformen når det gjelder bygging av infrastruktur på vegne av det offentlige, kalt ”offentlig privat samarbeid (OPS)”. I praksis vil OPS si det samme som å bygge infrastruktur på avbetaling, den dyreste innkjøpsmåten man kan tenke seg. OPS representerer ikke annet enn en snik-EUifisering av offentlig infrastruktur.

Slik saken er fremstilt, var Kjell Inge Røkke i ferd med å selge Aker Solutions til et utenlands selskap i 2007. Da fant regjeringen det klokt å kjøpe seg inn i Aker-selskapet, for å sikre at kompetansen på olje- og gass-sektoren forble på norske hender, og for å sikre norske arbeidsplasser.
Det at kompetansen på olje- gass-sektoren forblir på norske hender, er visst ikke viktig for høyrepartiene – det er i se selv skremmende (vi husker jo den gangen man fant olje i Nordsjøen, da ville Fremskrittspartiet selge alt sammen for 10 milliarder kroner til USA).
Hadde staten ikke gått inn på eiersiden i 2007, og Kjell Inge Røkke hadde solgt ut deler av sin virksomhet i 2007, hadde store deler av den norske kompetansen -bygd opp over flere år – innenfor olje og gass vært på utenlandske hender i dag.
Det var dette som var regjeringens fokus i 2007.

At Arbeiderpartiet skal få negativ omtale for å forsøke å beholde kompetanse og arbeidsplasser på norske hender, er urimelig. Og jeg må spørre; Hvor er lojaliteten til norske interesser hos Kjell Inge Røkke og de som støtter det spillet han og andre likesinnede driver på med?

Men nå bør all tillit til Kjell Inge Røkke være brukt opp! Det begynner å danne seg et mønster.
Vi husker Kari Breirem og Tore Tønne-saken, og hvor Breirem først og fremst ble kjent for å være en varsler. Hun jobbet i advokatfirmaet BA-HR, hvor hun nektet å underskrive et honorar til tidligere helseminister Tore Tønne på 1,5 millioner kroner, og det på en tid da han fikk etterlønn som statsråd. Som følge av Breirems lojalitet mot lov og rett, ble hun avskjediget fra advokatfirmaet. Den saken forteller alt om hva slags kultur som råder på toppen av næringslivet, og hvordan juriststanden bistår til å opprettholde en slik kultur. Kari Breirem har flere ganger advart mot Kjell Inge Røkkes tette bånd med maktapparatet i Norge. Om ikke Tore Tønne hadde begått selvmord, ville granskningen om bruk av falske fakturaer fortsatt, og de tette båndene mellom Røkke og sentrale topper fra politikken ville trolig fått et annet utfall den gangen.

Vi husker også alt bråket som oppsto da Kjell Inge Røkke kjøpte seg inn i Aker. Først gjennom måten han kjøpte opp Aker på, dvs med Aker-konsernets egne penger, og hvor dårlig han deretter behandlet minoritetsaksjonærene i de selskapene han kontrollerte.

Vi husker også hvordan Aker engasjerte seg i utbyggingen av Guantánamo-basen på Cuba, og hvordan de lenge forsøkte å hemmeligholdt sine kontrakter på dette.

Denne gangen virker det som om han forsøker seg på et økonomisk uredelig spill for å berike seg selv gjennom interne transaksjoner i Aker-systemet, med det mål å ramme selskapet der staten har eierinteresser. Det er helt forkastelig, og slik uredelighet skal ikke vårt demokratiske oppbygde samfunn godta.

Også tidligere direktør i Folketrygdfondet, Tore Lindholt, kommer med advarsler mot for nære forbindelser mellom Røkke, politikere og andre topper i Norge, og at dette nettverket i Røkkes verden opererer som et slags kontaktnett.
Korrupsjonsjeger Eva Joly, med mange års erfaring fra Frankrike, har også nylig advart mot Røkke, og hun mener at det kun er politiet som kan gi de riktige svarene på den granskningen som nå er bebudet til omtalte transaksjonene i Aker-systemet. Det synet fortjener full støtte!!!

Generelt fremstår Norge mer og mer som et gangstervelde, og fjernere og fjernere fra å være et demokrati som har befolkningens interesser i fokus. Politikerne velger å avpolitisere Norge, og privatisere/ overføre politiske makt over til et snevert nettverk (politisk korrupsjon), og til mer eller mindre lukkede styrerom hvor alt ser ut til å være ”lovlig”.

Men man får håpe at den rød-grønne regjeringen, opposisjonspartiene på høyresiden, og det politiske nettverket i Røkkes styrer nå har lært. Man gjør ikke forretninger med personer som over tid opptrer så uredelig.

Jørund Hassel